zoofili

Jeg har nå fortalt det til flere, og de aller beste tar det veldig fint. Fikk helt ærlig litt sjokk over hvor liten reaksjonen har vært hos de fleste, men det er fortsatt skremmende.
Her kommer jeg og forteller en dyp hemmelighet om min person som jeg føler de har gjort seg fortjent til å høre, og alt de har å si er "Huh" eller "Åja" eller til og med "OK". Det er litt skuffende noen ganger, men det er da noen som har spurt litt inngående også.
Selv om reaksjonen ser ut til å være fattet hos de fleste stopper ikke det hjertet fra å løpe sin vei rett før jeg skal fortelle det. Pulsen stiger, jeg blir varm, små svettedråper danner seg i pannen, og panikken setter inn om jeg får noe annet enn et umiddelbart smil.
Det er nok litt som med de politisk korekte homofobene. De synes det er greit så lenge det ikke skjer noe i nærheten av dem, så lenge de slipper å høre det flere ganger, så lenge de kan ignorere det. Men vi kan da ikke vente at verden skal ta oss imot med åpne armer enda. Selv om zoofili har vært praktisert siden tidenes morgen...

Noe litt interessant er at innen parafilien min finnes det mange grupperinger. Folk er zoo-hetero, homo, bi, pedo, sado... alt egentlig. Vi kan vel egentlig regne med at alle fetisjer og parafilier som gjelder innenfor menneskelig tiltrekning gjelder også i zoofilien.

Om noen lesere skulle gjenkjenne seg i tiltrekningen har jeg et lite råd å gi: Alle trenger ikke å vite det, mange kan forbli i mørket. Fortell det til folk som ser ut til å være åpne for slikt, og ikke si det til noen du ikke vil skal vite det. Men om du får deg en kjæreste kan ting komplisere seg om han/hun ikke vet om det.


Min erfaring er at mange flere enn vi tror har lekt med tanken, sett litt på nettet eller fantasert om å ha sex med et dyr. Har du noengang blitt nysgjerrig? Har du noengang utforsket det? Har du noengang likt det?

Om det er noen som har et spørsmål om zoofili så skal jeg svare etter beste evne. Og for å bryte en stereotype jeg har sett rundt om kring: Jeg er ikke en skitten, smellfeit, gammel gris med bollesveis. Jeg ser normal ut

Hva ville du gjort om en venn av deg var åpent zoofil? Om han/hun fortalte det til alle som spurte og aldri skammet seg.
Hva ville du gjort om denne personen eide ett eller flere ukastrerte dyr?
Kan du klare å se for deg hvordan du selv ville reagert?

Se for deg at denne personen er kjæresten din, kanskje dere har bodd sammen i noen år.
Hvor mye ville det bety om noen i din omgangskrets var zoofil?

Hallo, dere som sniker dere innom en ny blogg. Kanskje dere har noe å fortelle meg, som "Hei, du skriver kjempebra! Kommenter på bloggen min så lover jeg å kommentere to ganger på din" eller kanskje "Jeg har skrevet om mobbing, og det hadde vært kjempefint om du skriver hva du synes på bloggen min". Men jenter, hold reklamen til dere selv, jeg er ikke interesert.

Jeg er zoofil. Og som de fleste andre med min legning kan jeg knytte meg til dyr på en helt annen måte enn andre kan.
Når jeg ser en pen hund kan hodet mitt fylles med ønsker om å stryke pelsen hans og legge hodet mot den hårete nakken (Jeg foretrekker hanhunder fremfor alle andre dyr). Om jeg skulle klappe hunden legger jeg all min oppmerksomhet på hvordan det føles i mine hender. Om jeg skulle ha den tett intill brystet begynner pulsen min å gå som en 14-årig gutt i jentegarderoben.
Det føles fantastisk, jeg blir glad, jeg blir tilgivende, jeg blir... lykkelig. I en liten stund.
Selv om jeg har fortalt noen få mennesker, er jeg ikke villig til å fortelle det til verden enda. Så jeg kontrollerer meg. Jeg går ikke bort til eieren og spør om jeg kan leke eller kose med hunden, jeg glor ikke til sola svinner hen, jeg begynner ikke å snakke om hvor mye jeg har lyst på en hund. Jeg gjør ingenting...
Jeg gjør mindre enn ingenting, jeg ser ikke engang på den. Jeg oppfatter hunden i øyekroken, og det er alt.
Når jeg går med folk som vet i nærheten av en hund, hender det de ser på meg etter en reaksjon, kanskje bare et lite smil. Men jeg tror aldri noen kunne mistenkt noe som helst. Med mindre de selv er zoofile eller kjenner til det.

Jeg kan ikke la forsvaret glippe, aldri. Så til vanlig forholder jeg meg nesten iskaldt til alle dyr.
Folk tror kanskje jeg ikke liker dyr i det hele tatt, værtfall hunder. Når det jeg vil er å holde rundt dem og kjenne den pelsete kroppen mot min.

Tro ikke et sekund jeg er alene. Det finnes mange av oss, i alle aldre, legninger, land, former og hårfarger. Og det kan hende du kjenner en selv. Men vår legning er verken sosialt akseptert eller lovlig. I 1978 ble lovforbudet fjernet, sammen med forbudet mot "utuktig omgang mellom menn". Da var det bare lov om at "man skal farast vel med dyra", noe mange mener betyr at man ikke kan ha sexuelle eller romantiske forhold til dem, men det tar jeg opp en annen gang. Men så kom forbudet tilbake i 2008. Selvom ingen kan forklare hvorfor det er dyremishandling å ha sex med dem. Etter min mening er det en morallov som ikke hører hjemme i det moderne Norge.
"En hund kan jo ikke si nei. Det er jo nesten som å dope ned folk og voldta dem"... Prøv å ta maten fra en hund som spiser. Prøv å klype den. Du får en reaksjon. Den vil snerre, bjeffe, ynke seg, eller prøve å komme seg bort. De kan så abosolutt si nei. Og hunder er heller ikke monogame, hannene har sex når de vil med hvem/hva de vil. Hunnene har løpetid å gå etter. Og har du noengang sett en hest motsette seg noe? Om noenting er dyr MER kapable til å si nei enn mennesker.

Jeg vet dere finnes der ute ett sted, dere som mener alle zoofile burde tvinges til psykolog. Er dere her? Leser dere dettte? Ville dere gjort det samme mot en homse?...


Mange av oss eier dyr og blir forelsket i dem, mange av oss lever i sjul, mange av oss har tenkt på selvmord, men de fleste av oss ville aldri skadet ett dyr.